Fersk og trygg mat - et lederansvar
Utgave: 0/0
15.05.08
11:16
Det er et paradoks at vi kan gå inn i hvilket som helst supermarked i Paris eller London og få ferskere og bedre fisk fra norskekysten enn det er mulig å oppdrive i våre egne butikker.
Vi tror årsaken til det er rimelig enkel. Carrefour, Tesco og andre internasjonale kjeder har i mange år satt strenge og spesifikke krav til leverandørene om kvalitet og matsikkerhet. Kan man ikke dokumentere tilstrekkelig kontroll over verdikjeden er det umulig å oppnå listing.
I Norge har kjedene først og fremst vært opptatt av prisen og godtatt den kvaliteten leverandørene kommer opp med. Dokumentasjon har ofte vært mangelvare. Dels kan vi også observere en form for ansvarsfraskrivelse. "Vårt ansvar er å kjøpe inn og selge varene. Vi forutsetter at leverandørene ivaretar kvaliteten og sikkerheten", er formuleringer vi ikke er ukjente med.
Det var kanskje holdbar argumentasjon den gang norsk handel besto av enkeltbutikker uten makt og innflytelse. Når markedet er delt mellom fire store aktører må vi stille langt større krav.
Det er derfor med stigende forundring vi observerer at ikke flere kjeder har kjørt med hardere lut overfor leverandører som i henhold til Mattilsynet ikke holder mål. Gang på gang opplever vi at leverandører som selger mangelfulle produkter fortsatt får levere varer. Bedrifter ilegges tvangsmulkt år etter år, men mange av kjedene fortsetter sine innkjøp som ingenting har hendt. Det er mildt sagt underlig.
I Norge har vi sterk tro på at maten vi spiser er produsert på trygg og forsvarlig måte. Ligger den først ute for salg i butikkene kan vi trygt kjøpe den, uten å bekymre oss verken for helse eller miljø.
Går vi over grensen til Sverige er holdningene langt mer skeptiske. Og reiser vi til Frankrike eller England er forbrukerne virkelig kritiske. Der må kjedene bevise at maten både er trygg og bærekraftig. I Norge sier kjedene at de satser på trygg og bærekraftig mat, men i praksis overlater man fortsatt ansvaret til leverandørene. Også når det gjelder egne merkevarer. Det er et tankekors
I Norge, med fire store kjeder, har handelen et spesielt stort ansvar for matsikkerhet og bærekraftig produksjon. Dersom forhandlingene først og fremst dreier seg om pris og verdikjedeansvaret overlates til produsentene alene vet vi hva som skjer. Det går på bekostning av matvaresikkerhet og kvalitet.
Internasjonalt er det dagligvarekjedene som er drivkraften bak sikker og bærekraftig produksjon. Det er nødvendig for å opprettholde og helst øke tilliten hos skeptiske forbrukere.
På lengre sikt tror vi også norske kjeder for alvor kan innta en slik posisjon i det norske markedet. Det krever imidlertid at matsikkerhet og bærekraftig produksjon løftes opp på et strategisk nivå.
Det er et topplederansvar.
-RM
I Norge har kjedene først og fremst vært opptatt av prisen og godtatt den kvaliteten leverandørene kommer opp med. Dokumentasjon har ofte vært mangelvare. Dels kan vi også observere en form for ansvarsfraskrivelse. "Vårt ansvar er å kjøpe inn og selge varene. Vi forutsetter at leverandørene ivaretar kvaliteten og sikkerheten", er formuleringer vi ikke er ukjente med.
Det var kanskje holdbar argumentasjon den gang norsk handel besto av enkeltbutikker uten makt og innflytelse. Når markedet er delt mellom fire store aktører må vi stille langt større krav.
Det er derfor med stigende forundring vi observerer at ikke flere kjeder har kjørt med hardere lut overfor leverandører som i henhold til Mattilsynet ikke holder mål. Gang på gang opplever vi at leverandører som selger mangelfulle produkter fortsatt får levere varer. Bedrifter ilegges tvangsmulkt år etter år, men mange av kjedene fortsetter sine innkjøp som ingenting har hendt. Det er mildt sagt underlig.
I Norge har vi sterk tro på at maten vi spiser er produsert på trygg og forsvarlig måte. Ligger den først ute for salg i butikkene kan vi trygt kjøpe den, uten å bekymre oss verken for helse eller miljø.
Går vi over grensen til Sverige er holdningene langt mer skeptiske. Og reiser vi til Frankrike eller England er forbrukerne virkelig kritiske. Der må kjedene bevise at maten både er trygg og bærekraftig. I Norge sier kjedene at de satser på trygg og bærekraftig mat, men i praksis overlater man fortsatt ansvaret til leverandørene. Også når det gjelder egne merkevarer. Det er et tankekors
I Norge, med fire store kjeder, har handelen et spesielt stort ansvar for matsikkerhet og bærekraftig produksjon. Dersom forhandlingene først og fremst dreier seg om pris og verdikjedeansvaret overlates til produsentene alene vet vi hva som skjer. Det går på bekostning av matvaresikkerhet og kvalitet.
Internasjonalt er det dagligvarekjedene som er drivkraften bak sikker og bærekraftig produksjon. Det er nødvendig for å opprettholde og helst øke tilliten hos skeptiske forbrukere.
På lengre sikt tror vi også norske kjeder for alvor kan innta en slik posisjon i det norske markedet. Det krever imidlertid at matsikkerhet og bærekraftig produksjon løftes opp på et strategisk nivå.
Det er et topplederansvar.
-RM
Stilling ledig
