Ingen grunn til å juble
Utgave: 0/0
07.08.08
11:13
Ingen har grunn til å juble over at WTO-forhandlingene, Doha-runden, brøt sammen i forrige uke.
Doha-runden startet allerede i 2001. Målsetningen var først og fremst å kutte tollsatser og landbrukssubsidier i et langsiktig forsøk på å normalisere handel og produksjon av landbruksvarer.
Landbruket står for kun 8 prosent av verdenshandelen, men ingen annen sektor er så politisert med toll og subsidier. USA alene subsidierer sektoren med 15 milliarder dollar i året. Nesten hele EUs budsjett, 50 milliarder euro, brukes på landbruket, og som kjent er bransjen ikke akkurat preget av liberalistisk tankegods i Norge heller.
Hovedårsaken til at forhandlingene brøt sammen var at India/Kina og USA ikke kunne bli enige. USA krevde markedsadgang mens India sammen med Kina krevde rett til beskyttelse, blant annet mot å importere sterkt subsidiert bomull fra USA.
Etter ni dager med intense forhandlinger var vår egen utenriksminister svært skuffet. Han mener blant annet at framtiden til norsk landbruk ville vært tryggere hvis man hadde fått på plass en avtale.
Sammenbruddet i Genève er negativt, ikke bare med tanke på manglende fremgang i handelen med landbruksvarer, men vel så mye med tanke på kommende globale utfordringer. Særlig fra EU-hold har man trukket sammenligningen mellom WTO-forhandlingene og klimaforhandlingene i København neste år. Det lover ikke godt. Hvordan skal man løse tunge miljøspørsmål når relativt enkle handelsforhandlinger misslykkes?
Da forhandlingene startet i Doha 2001 var målet integrere verdens fattige land i verdenshandelen med matvarer. Den såkalte utviklingsrunden skulle gi resultater i form av spesielle vilkår for u-land samtidig som rike land skulle kutte i handelsvridende subsidier og tollmurer. Etter sju år virker dette fortsatt som en fjern drøm.
WTO er ikke bare en frihandelsorganisasjon, det er også en institusjon for tvisteløsninger. EUs antidumpingtiltak mot norsk laks ble brakt inn for WTO. Norge vant og EU opphevet "boikotten" tidligere i sommer. Det hadde vi neppe oppnådd i bilaterale forhandlinger. Norge og andre små land er mer tjent med overnasjonale kjøreregler enn stormakter som USA, Kina og EU.
Ingen har grunn til å juble.
Økobøndene må stimuleres
Norske forbrukere ønsker økologisk mat, men tilbudssiden kveles av byråkrati og skjemavelde. Mange bønder slutter med økologisk dyrking fordi kontrollsystemene er for rigide og krevende. Det kommer frem i en undersøkelse fra Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning.
Det er fortsatt en landbrukspolitisk målsetting at 15 prosent av produksjonen skal være økologisk innen 2015. I dag er den på beskjedne 4,6 prosent. Med dagens virkemidler er målsetningen ikke troverdig.
Ifølge Nationen må 7.500 gårdbrukere gå over til økosiden for å nå målet om 15 prosent. Landbruksminister Lars Brekk (Sp) har en jobb å gjøre!
RM
Landbruket står for kun 8 prosent av verdenshandelen, men ingen annen sektor er så politisert med toll og subsidier. USA alene subsidierer sektoren med 15 milliarder dollar i året. Nesten hele EUs budsjett, 50 milliarder euro, brukes på landbruket, og som kjent er bransjen ikke akkurat preget av liberalistisk tankegods i Norge heller.
Hovedårsaken til at forhandlingene brøt sammen var at India/Kina og USA ikke kunne bli enige. USA krevde markedsadgang mens India sammen med Kina krevde rett til beskyttelse, blant annet mot å importere sterkt subsidiert bomull fra USA.
Etter ni dager med intense forhandlinger var vår egen utenriksminister svært skuffet. Han mener blant annet at framtiden til norsk landbruk ville vært tryggere hvis man hadde fått på plass en avtale.
Sammenbruddet i Genève er negativt, ikke bare med tanke på manglende fremgang i handelen med landbruksvarer, men vel så mye med tanke på kommende globale utfordringer. Særlig fra EU-hold har man trukket sammenligningen mellom WTO-forhandlingene og klimaforhandlingene i København neste år. Det lover ikke godt. Hvordan skal man løse tunge miljøspørsmål når relativt enkle handelsforhandlinger misslykkes?
Da forhandlingene startet i Doha 2001 var målet integrere verdens fattige land i verdenshandelen med matvarer. Den såkalte utviklingsrunden skulle gi resultater i form av spesielle vilkår for u-land samtidig som rike land skulle kutte i handelsvridende subsidier og tollmurer. Etter sju år virker dette fortsatt som en fjern drøm.
WTO er ikke bare en frihandelsorganisasjon, det er også en institusjon for tvisteløsninger. EUs antidumpingtiltak mot norsk laks ble brakt inn for WTO. Norge vant og EU opphevet "boikotten" tidligere i sommer. Det hadde vi neppe oppnådd i bilaterale forhandlinger. Norge og andre små land er mer tjent med overnasjonale kjøreregler enn stormakter som USA, Kina og EU.
Ingen har grunn til å juble.
Økobøndene må stimuleres
Norske forbrukere ønsker økologisk mat, men tilbudssiden kveles av byråkrati og skjemavelde. Mange bønder slutter med økologisk dyrking fordi kontrollsystemene er for rigide og krevende. Det kommer frem i en undersøkelse fra Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning.
Det er fortsatt en landbrukspolitisk målsetting at 15 prosent av produksjonen skal være økologisk innen 2015. I dag er den på beskjedne 4,6 prosent. Med dagens virkemidler er målsetningen ikke troverdig.
Ifølge Nationen må 7.500 gårdbrukere gå over til økosiden for å nå målet om 15 prosent. Landbruksminister Lars Brekk (Sp) har en jobb å gjøre!
RM
Stilling ledig
